Vi lever i en familie med mine, dine, våre barn. Det vil si at min samboer har en sønn fra et tidligere forhold. Mange har spurt meg, hvordan orker du det, og er ikke det veldig slitsomt? å måtte forholde seg til hans fortid, og ikke minst hans eks, for mest sannsynlig resten av livet.
Jeg føler det ikke sånn. For nøkkelen til å få en sånn type familie til å fungere, er at de voksne har god kommunikasjon. Noe vi heldigvis har. Vi har hatt våre kamper vi og, og mange ville vel ikke trodd ting skulle løse seg i forholdet med oss voksne. Men en dag bestemte vi oss for å legge vekk stridsøksene, og fokusere på det som er viktig her i livet, BARNA.
Dette førte til et godt samarbeid. Vi arrangerer barnebursdager sammen, feirer julaften sammen, møtes på fritiden, reiser på shopping sammen (kansje mest for oss damene:O)), ja vi er et bra team. Mine jenter har også fått et veldig godt forhold til min samboers eks. Noe jeg faktisk syns er koselig.
I min blogg kommer jeg ikke til å skrive mye om min samboers sønn. Det har ikke noe med at han ikke er en del av familien, men for at han er 9 år, og kansje i en alder der han ikke ønsker at ting han gjør skal bli delt på nett. Og jeg er ikke hans mor, derfor kan ikke jeg utlevere han på noen måte.
Så om noen skulle lure, så er det faktisk bare derfor. Han er en god gutt, som vi setter veldig stor pris på :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar